 |
 |
 |
 |
|
|||
MADAMA BUTTERFLY - Sesongpremiere |
|||
|
|
Den Norske Opera har travle tider om dagen med tre gratis utendørskonserter - den siste førstkommende lørdag kveld på Rådhusplassen - parallelt med en rekke hovedsceneproduksjoner under innøving. Onsdag kveld åpnet hovedscenen med sesongpremiere på MADAMA BUTTERFLY (61. forestilling av denne produksjonen i Wilhelm Sandvens regi), og denne sesongen kan Operaen glede publikum med en ombygging som har bedret akustikken betraktelig. Baldakinen over scenen er fjernet og scenegulvet lagt om, med det resultat at balansen mellom orkesteret og stemmene nå er i harmoni. Spesielt på de ti første radene i orkester har det vært et problem at en uheldig gjenklang fra orkesteret har stått som en mur mellom sangerne og salen, slik at stemmene har gått rett til værs og blitt overdøvet av orkestergraven. Denne oppsetningen av MADAMA BUTTERFLY gir publikum en fin anledning til selv å gjøre sine sammenligninger. Vokalt var besetningen på denne sesongpremieren av MADAMA BUTTERFLY solid. De to kinesiske sopranene Xiu Wei Sun og Chen Sue, begge bosatt i Italia og nærmest å regne som "reisende" i rollen som Cio-Cio San, alternerer i hovedrollen, med Xiu Wei Sun på gårsdagens premiere. Amerikanske Antonio Nagore har vært en hyppig gjest på Den Norske Opera de senere sesongene. Xiu Wei Sun's imponerende sopran, teknisk perfekt, klang storslagent sammen med Anonio Nagores fyldige tenor, og lukket man øynene var det praktfullt. Men der sluttet også samspillet. Den kinesiske sopranen Xiu Wei Sun var den mest besluttsomme og minst sårbare Cio-Cio San vi har sett i denne produksjonen på lenge, mens Nagores Pinkerton var en så furten guttunge at man kunne stusse over at ikke denne Pinkerton ikke like gjerne hadde gått på gledeshus i stedet for alt dette ekteskapsstyret. Romantisk og sødmefyllt var det definitivt ikke! Selv om stemmen imponerte, har Antonio Nagore gitt oss mye større opplevelser tidligere på denne scenen, ikke minst som Cavaradossi i Tosca (til og med i sporty innsats på korteste varsel pga sykdomsforfall på Knut Skrams avskjedskonsert), og i tittelrollen i Andrea Chènier for et par sesonger siden. Trond Halstein Moe leverte vel sin til nå mest desillusjonerte Sharpless, stemmeprakten til tross, og debutanten Marianne E. Andersen gjorde en helt akseptabel Suzuki med en klar og ren mezzosopran. Det var ikke hennes skyld at Suzuki forsvant litt mellom en solospillende Cio-Cio San og en kofferttrett Pinkerton, da blir det heller ikke så lett å gestalte den hengivne Suzuki. Marianne E. Andersen, som er utdannet ved The Royal Academy of Music og The National Opera Studio i London, har allerede hatt en rekke konserter og roller både i Norge og utlandet. Selv om denne forestillingen av den så hjerteskjærende operaen ikke fikk det til å ruske i hjerterøttene, var i hvert fall publikum storfornøyd, og honorerte den kvinnelige hovedrollen med dundrende applaus etter hennes solide soloprestasjoner. Det var også en glede å kunne lytte til orkesterets nå så rene klang under de nye akkustiske forholdene, her under ledelse av den tyske operadirigenten Gregor Bühl, som for første gang gjester DNO. Spilledagene for forestillingen videre er med Xiu Wei Sun 27. august og Chen Sue 10. og 12. september, og publikum har her en fin anledning til å høre store stemmer i et av operalitteraturens mest kjente verk før premieren på det for mange nye operabekjentskapet KARMELITTSØSTRENE har sin premiere den 8. september. |
||
|
Anne-Lise Heitmann
|
|||
